Utforsk kategori

Fra skrivehjertet

Fra skrivehjertet

Mars-gleder

8. mars 2016

Mars! Du kommer med lengsel om vår. Fortsatt kald om nettene og ruskete på dagtid, men innimellom skinner sola så inderlig at jeg tror hun prøver å gi oss et hint om hva vi har i vente. Noen tøffinger prøver seg med tynn jakke og basketsko, mens andre (les meg) tviholder på vintersko og tjukk jakke for å ikke bli lurt av forkjølelsen igjen.

Små søte knopper med gåsunger dytter forventningsfult på skallet sitt og vil ut. Vil at vi skal kjenne hvor pusete og myke de er med tuppen av pekefingeren, og noen av dem vil til og med knekkes av og bli med inn. Settes i vase og fryde seg over påskeglede og kos.

Les også: Dette skjedde i februar

oslo i mars grünerløkka

De verste vintermånedene er over, vi kom oss i gjennom dem denne gangen også. Februar sprintet avgårde i et tempo så fort at vi nesten ikke rakk å snu kalenderen en gang. Og enda til hadde den én ekstra dag. Det er noe med de herlige vårmånedene som venter langt der foran oss. Plutselig er de ikke så langt unna allikevel. Jeg fisker fram solbrillene, setter dem på nesa og snur ansiktet mot himmelen. Lar sola varme fjeset og kanskje poppe en fregne eller tre.

Dagene blir lysere. Snart skrur vi klokka mot sommeren. Sommeren som de melder om at blir uvanlig varm i år. Jeg fantaserer om strandliv, hyttetur og grilling. Pirker litt borti lengselen om egen uteplass, eller i det minste en liten balkong. Men det får bli neste år, kanskje. Enn så lenge må jeg bli flinkere til å pakke veska og oppsøke naturen selv. Men nå må jeg dra meg tilbake til mars. For akkurat nå vil jeg føle på gleden av det som skjer i tida framover. Se våren utfordre vinteren i bokseringen og ta opp kampen. Kjenne de første streifene av en ny natur som våkner til liv. Høre fuglene fortelle oss at de er tilbake og lete etter den første hestehoven i grøftekanten med øynene.

Det er det jeg gleder meg mest til denne måneden som allerede er over ei uke gammel.

Her får du litt vårlige interiørvibber.

Øverste foto: Ved Hønselovisas hus på Grünerløkka, fotografert 6. mars 2010.
Nederste foto: Nedover Toftes gate på Grünerløkka, fotografert 6. mars 2010.

***Ann Merete

Fra skrivehjertet Ukategorisert

Burde alle starte en blogg?

7. februar 2016

I år er det 13 år siden jeg startet å blogge. På den tida, i 2003, var bloggfenomenet ganske så nyfødt og det fantes kun et fåtall bloggere. Det var faktisk mulig å holde en viss oversikt over dem som valgte å dele bilder og tekst, og de fleste av dem blogget fordi de hadde noe å si. De var godt over middels interessert i tekst og foto – eller en av delene – og brukte bloggen til å formidle en stemme, et budskap, en interesse. Siden bloggverdenen var såpass liten ble det som et lite samfunn der alle heiet på hverandre, kommenterte hos hverandre og leste hverandre. Det viktigste var ikke HVEM du var eller hvordan du så ut, for de fleste var anonyme. Det var innholdet og det du skrev som betydde noe.

Selv begynte jeg å blogge da jeg ble introdusert for bloggverdenen av ei venninne. Jeg har alltid likt å skrive og har tatt bilder så lenge jeg kan huske. Det bor en formidler i meg og det er kanskje ingen overraskelse at jeg ville bli journalist da jeg var liten. Å fortelle ting, inspirere og leke med ord er noe som bor i meg, og da bloggplattformen ble tilgjengelig var det endelig en arena jeg kunne bruke til dette. Før det å opprette en blogg var like enkelt som et lite klikk hos Blogspot, hadde jeg faktisk min egen selvmekka hjemmeside. Denne brukte jeg som en slags blogg der jeg la ut tekst og bilder, men i lengden ble det litt tungvint å måtte kode hver gang jeg ville skrive noe også. Sånn sett var jo en ferdiglaget blogg helt perfekt!

Og slik kom det etter hvert flere blogger til. Mennesker som ville formidle. Som hadde noe å si. Som brukte flere timer i uka på bloggen sin, og det de fikk betalt var i kommentarer, heiarop og den gode følelsen av å ha delt noe som betydde noe. Eller vise noen bilder de var fornøyde med. Det ble deres eget lille galleri, der ingen trengte å løse billett for å komme inn. Det var ingen redaksjonssjef som stoppet ordene eller bildene dine fordi han ikke fant dem passende nok for avisen sin. Det var din blogg, dine ord og din greie. Vi gjorde det fordi vi elsket å drive med det. Det var hobbyen og lidenskapen vår, på lik linje som hun som brukte all fritiden sin på å spille i korps, eller han som terpet og terpet på skuddene på fotballbanen.

Gjennom bloggingen fikk jeg etter hvert venner. Folk som jeg fortsatt har kontakt med i dag. Folk som la igjen hyggelige ord, som brydde seg om det jeg delte og som heiet på meg. Folk som ofte delte på blogg selv og som jeg kunne heie på og bli inspirert av. Folk som jeg fant tonen med gjennom ord. Å kommunisere var gøy og i kommentarfeltet snakket vi. Facebook fantes jo ikke ennå, så dette ble liksom en helt ny måte å kommunisere på.

Noen som startet å blogge, sluttet etter hvert. Det var andre ting som ble viktigere eller mer interessant i livet. Blogging var liksom bare et blaff. Noe som var litt kult en periode og som kanskje gjorde at man ble invitert på noen fester eller inn i et fellesskap. For det er ikke til å stikke under en stol at bloggverdenen ofte oppfattes som en egen liten klikk der du ikke får innpass om du ikke blogger selv. Sett utenfra. Innenfra føles det egentlig ikke slik. Det er mer det at man liker å henge med folk som har de samme interessene som deg. Som faktisk forstår hvordan det er å ha en slik passion. Som ikke hever på øyenbrynene fordi du drar fram kameraet for å ta bilde av noe fint du ser, eller fordi du bare legge ut et bilde på Instagram akkurat da.

Et eller annet sted på veien begynte noen å tenke at de kunne tjene penger på bloggen sin. Og det er i og for seg ingen dum ting. Når man bruker så mange timer på noe er det rimelig at det kan gi litt avkastning også. Og bloggere omtales i dag som foreleggere, redaktører, innflytelsesrike personer og businessfolk. Bloggere som har brukt mange år på å bygge seg opp et navn, selv om det faktisk ikke var intensjonen. Som har jobbet seine kvelder etter den andre vanlige jobben fordi de elsker det de driver med. Som har bygget nettverk og fått like mange lesere som en middels stor norsk avis. Som har fått et kjent ansikt av å blogge.

Et eller annet sted på veien begynte også noen å tenke at de kunne tjene penger PÅ bloggere. For bloggere fikk mer og mer makt og en større og større stemme i offentligheten. Til glede for mange, og til irritasjon for andre. De bloggerne som hadde holdt på i mange år kunne få hjelp til å gjøre enda mer ut av bloggen sin. Få en støtte i ryggen når man skulle fortelle den kjente merkevaren at «nei, jeg har ikke lyst til å reklamere gratis for dere lenger, for jeg bruker faktisk tre timer av dagen min på å gjøre det». Selvfølgelig med en avtale om at en del av betalingen du får blir liggende igjen hos forlaget eller bloggnettverket du er en del av.

Og det ser jeg ingenting galt i. Selv har jeg jo bloggen min i United Influencers og synes det er flott å få hjelp til å lande avtaler som omhandler bloggen. Å kunne tjene litt penger på det jeg digger å drive med er jo i grunnen en drøm som går i oppfyllelse. Selv om jeg må understreke at det ikke var derfor jeg startet å blogge. Den gangen og i mange år var det ikke i tankene mine en gang at det kunne gå an.

I dag, når blogging plutselig har blitt så hot igjen, dukker det mange nye bloggere opp. Folk som egentlig ikke er kjent som akkurat dét, å være blogger, men som vi har sett på TV med en mikrofon i hånden eller i en eller annen idrett. Noen av dem har faktisk noe å si og viktige budskap å komme med. Noen av dem liker å skrive og dele og noen er skikkelig flinke til det. Andre er jeg mer usikker på. For det jeg ser er at når bloggnettverkene og forlagene knytter til seg kjente personer som nye bloggere, er det jo ikke fordi disse personene har en passion for blogging. Det er fordi de har et kjent fjes som drar oppmerksomhet til dem selv og lesere til bloggplattformen. Menneskerasen er jo en gjeng nysgjerrige tittere, og å kunne lese om en kjendis sin hverdag gleder mange flere enn jeg liker å tenke på.

Men hvor lenge fortsetter de egentlig å blogge? Og hvor genuint blir det egentlig? Jeg har hørt om folk som har startet blogg som ikke skal skrive der selv en gang. De skal sette navnet sitt på toppen av bloggen og så leie inn noen andre til å lage innholdet. Det dreier seg kun om penger. For blogging var jo ikke det de satt med på laptop’en hjemme på kveldstid for fem år siden. Det er ikke noe de er vant til å drive med og sette av tid til. Det blir en del av en stor PR-pakke der alt innhold i alle sosiale kanaler er nøye planlagt av agenter og PR-byrå.

Hva blir egentlig blogg til slutt, da?

Det er interessant å følge med på. Selv lover jeg at den dagen jeg mister passion for bloggingen, da slutter jeg. For det er dét dette er for meg. Så kan jeg sitte på sidelinjen og se bloggere komme og gå. Og håpe at de som faktisk brenner for det vil bestå.

Fra skrivehjertet Ukategorisert

Ordene mine forsvant

9. januar 2016

Jeg lever av ord. Av å formulere små og store ord til korte og lange setninger. Bokstaver settes sammen og lager tekster som folk vi lese. Helst skal mottakerne føle seg inspirert og tenke at dette er noe de vil fortsette å konsumere.

Jeg lever av bilder. Vakkert lys og fine farger. Teknikk, komposisjon, uttrykk. En stylet virkelighet der hybelkaninene ikke har plass.

Jeg lever av å dele. Formidle. Kunnskap, kreativitet, tanker, meg selv. Fakta, research og inspirasjon. Glede, følelser, tanker.

Rett før jul stoppet det. Ordene forsvant og jeg ble helt tom. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Ingenting føltes riktig. Bokstavene dannet ingen ord, de bare virret rundt for seg selv uten mål og mening. Det ble stille. Jeg ble stille.

Les også: Dette lærte 2015 meg

Hvorfor?

Jeg var sliten. Jeg var så sliten at jeg begynte å lure på om jeg skulle treffe veggen. Ingen motivasjon, ingen kreativitet og ingen glede over å skape eller dele. Ingen energi igjen, og en uggen følelse av å tenke på hva jeg burde gjøre eller skulle ha gjort. Jeg orket faktisk ikke å pynte alt jeg skulle til jul en gang. Jeg kjente meg kvalm da jeg så bort på PCen. Det var ikke gøy lenger.

For store forventninger til meg selv blandet med et ønske om å levere inspirerende ord og fine bilder i alle kanaler. En forkjølelse som trakk all energi ut av kroppen. Lange arbeidsdager, nesten aldri pause. Perfeksjonisten som prøvde å late som om hun ikke var det lenger. Sosiale forventninger. Fullpakket måned.

Hva skjedde?

Les også: 10 ting jeg gleder meg til i januar

Jeg tok meg fri. Helt fri. 22. desember hadde jeg siste arbeidsdag. 23. desember skrev jeg «God jul» her på bloggen og så logget jeg av. Jeg åpnet ikke PCen før det hadde gått godt over ei uke. Jeg var hjemme på Hadeland. Sov masse, fikk litt frisk luft, ble skjemt bort med god mat. Så på TV, leste magasiner. Hadde ferie. Så nødvendig og så riktig!

Plutselig begynte hjernen å våkne igjen. Motivasjonen prikket meg i siden og lysten til å skape ord igjen begynte å ulme. Bålet var heldigvis ikke helt utbrent, det var noen gnister der allikevel! Det trengte bare litt oksygen. Rom for å puste. Så viktig! En lærdom jeg tar med meg inn i 2016.

Ordene er tilbake. Det bobler inni meg. Jeg har lyst til å la dem flomme.

Jeg vil skape. Være kreativ med hode og hender. Ta bilder. Style, rydde ordne.

Sola har snudd. Det går mot lysere tider. Og ordene kiler meg i hodet. De vil ut!

Fra skrivehjertet jobb Ukategorisert

Hva er drømmen din – og tør du å si det?

1. november 2015

I en samtale med ei venninne som handlet om jobb og hva hun har lyst til å gjøre, spurte jeg henne plutselig et spørsmål som satte henne ut litt. For hun hadde en idé om hva hun har lyst til å jobbe med, men jeg merket at hun var for vag og ikke helt visste selv hva det er som er målet. Man kan vite at man har lyst til å jobbe med «noe innenfor helse» eller «noe innenfor kommunikasjon», men hva BETYR egentlig det? Kan du definere hva som er drømmen din? Hvis du skal beskrive drømmejobben din for eksempel, hvor er den, hva gjør du og innenfor hvilken bransje? Hvordan ser arbeidshverdagen din ut og hvilke oppgaver har du i drømmejobben? Jobber du for noen eller driver du for deg selv?

Det er ikke så lett, eller hva? Og det trenger ikke bare å gjelde jobb, det kan være boligsituasjon, familieliv, vennerelasjoner, helse og fritidsaktiviteter. Går du rundt og føler at ting ikke er helt som du vil, men det er vanskelig å sette fingeren på hva? Skulle du ønske du kunne endre noe, men ikke aner hva fordi du ikke helt veit hva målet er?

Jeg har det egentlig litt sånn selv i mange situasjoner, så dette skriver jeg like mye til meg selv som til deg som leser. Jeg husker at jeg gikk og var misfornøyd med jobben, og da folk spurte meg «men hva er det du egentlig vil gjøre, da?» klarte jeg liksom ikke å si hva jeg ville. Eller jeg turte kanskje ikke? I frykt for å uttale et mål som jeg ikke visste om jeg ville nå og som jeg ikke helt ante hvordan jeg skulle nå. For jeg har ikke vært flink selv til å virkelig si hva det er jeg vil, eller hvordan jeg skal komme meg dit. Jeg har virret fra det ene emnet til det andre i utdanning og har gjort utrolig mange ting som gjør at jeg ender opp som en generalist. I mange tilfeller er det ikke så dumt å være generalist, men det betyr at man egentlig bør være ganske god på alt man gjør som generalist – ikke halvveis. Føler jeg selv, da.

Noen er flinke til å vite hva de vil og går for det allerede når de velger utdannelse i ung alder. Andre, slik som meg, har aldri vært helt sikker og har prøvd litt forskjellig. Og det er jo ikke sånn at jeg angrer på de tingene jeg har gjort eller lært, tvert i mot. Jeg føler jeg sitter med ei pakke av ting jeg kan nå som fører til at jeg kan gjøre så mange morsomme ting som jeg gjør. Og jeg lærer stadig mer ved å hoppe ut i ting jeg ikke helt føler (eller tror) jeg kan, fordi da utvikler jeg meg til å bli den jeg vil være. (Les mer om å flytte på komfortsonen sin her).

Jeg tror det kan være lurt å skrive ned det man tenker på. Rote langt inn i hjernebarken og hjertetrota og hente ut de tankene og følelsene man går med i forhold til en ting. Det er faktisk noen ganger like skummelt å innrømme for seg selv hva det er man vil som å si det høyt til noen andre. For om andre skal tro på deg må du ihvertfall finne ut for deg selv hva det er du vil. Man kan jo gå rundt og føle at man har lyst til å være i bedre form eller komme inn i de buksene som ligger innerst i skapet igjen, men gidder man egentlig å sette seg ned og lage en plan for hvordan man skal komme seg dit? Eller hvis du synes det er utrolig rotete og upraktisk rundt deg, nytter det jo ikke bare å gå og se på det? Kanskje det faktisk må en plan til og delmål som tar deg mot det virkelig store målet.

Jeg føler jeg begynner å lande når det gjelder jobb, men har mange andre områder i livet som bare surrer og går litt. Som jeg ikke er helt fornøyd med og som jeg stadig tenker at «det burde jeg gjøre noe med». Så da er det i grunnen tid for å sette seg ned og virkelig konkretisere for seg selv hva det er jeg vil og ønsker. Og hvordan jeg skal komme meg dit. Tørre å uttale at DETTE VIL JEG og se at jeg faktisk må ofre noe eller ta noen grep for å komme dit. Alternativet er å være sånn halvfornøyd og hele tida kjenne litt på at man har lyst på noe mer. Eller noe annet.

Hva er det du drømmer om?

Fra skrivehjertet jobb Ukategorisert

Noen ganger skjønner jeg ikke selv at jeg tør

13. oktober 2015

Har du noen gang fylt et badekar med masse deilig varmt vann du gleder deg til å synke ned i? Men når du putter tåa ned i vannet er det glohett og det gjør vondt. Det stikker til i tåa og du drar den raskt til deg. Men så har du jo egentlig ganske lyst til å komme deg ned i vannet selv om det er for varmt, så du stikker tåa litt og litt ned i vannet til den blir vant til varmen. Så fortsetter du med ankelen, leggen og til slutt kan du stå i vannet. Det blir til og med ganske komfortabelt! Litt etter litt svøpes kroppsdelene inn i det varme vannet og så kan du endelig ligge der uten at det brenner. Du lukker øynene og føler deg trygg, varm og god. Så går tiden og vannet blir lunkent. Før det til slutt blir kaldt. Og hva trenger du da? Mer varme.

Akkurat sånn ser jeg på det å ha en komfortsone som man utfordrer. Det varme vannet er komfortsonen som i begynnelsen er vond å nærme seg. Men når man står i det blir man jo faktisk vant til det etter en stund, og så blir det komfortabelt. Bare man er i varmen en stund føles det jo riktig så greit. Og så blir det kaldere og man får behov for noe mer. Behov for mer varme? Behov for å utvide komfortsonen enda mer!

Alle har en komfortsone. Selv om noen synes det er supergreit å hoppe i fallskjerm, er de kanskje ukomfortable med å ringe en telefon. Alle har sine områder de ikke føler seg helt trygge i og alle har godt av å utfordre det. Selv om man er trygghetssøkende på visse ting, kan man føle seg misfornøyd eller ikke helt tilfreds hvis man ikke får utfordret seg. Og hvor god er ikke følelsen av å få til noe du ikke trodde du turte?

At jeg sitter her og driver mitt eget firma var ganske utenkelig for meg for noen år siden. Jeg har alltid trodd og følt at jeg er en «ansatt», en do’er som gjør unna oppgavene jeg får tildelt. Ja, jeg var egentlig en sånn som likte å få beskjed om hva jeg skulle gjøre helt til.. Ja, helt til når? Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men en dag ble det ikke nok. Det å skulle rive seg løs fra en god betalt, fast jobb i et av Norges mest velrenomerte firmaer, hvor ukomfortabelt føltes ikke det? Å hoppe ut i det uten særlig peiling på å drive firma i det hele tatt var som å plaske hele kroppen ut i det glovarme vannet uten å stikke tåa uti først en gang!

Fra å være ei ganske beskjeden og trygghetssøkende jente har jeg måttet utfordre meg selv mer enn jeg trodde jeg turte. Jeg må legge igjen sjenansen hjemme, dra ut og møte folk. Si hei, dette er meg! Jeg kan dette og jeg vil gjerne samarbeide med deg! Trenger du hjelp? Skal vi gjøre noe sammen? Se, dette kan jeg! Jeg kan grue meg i forkant, men vannet i akkurat dét badekaret er heldigvis ikke så varmt lenger. Jeg sier ikke at det er superlett, nei, det er noen dager jeg sitter og tenker «hva er det jeg driver med?» Noen ganger har jeg bare lyst til å låse meg inne og bli der (og være takknemlig for at det finnes e-post og digitale kommunikasjonsflater!). Andre ganger vet jeg at jeg må ut. Ut og utfordre meg selv.

Plutselig veit jeg ikke hva inntekten blir nesten måned. Bør jeg ikke frike ut av det, egentlig? Jeg kan fortsatt ikke alt som har med regnskap å gjøre, og ikke liker jeg noe særlig å drive med tall heller. Men det badekaret der må jo bli litt lunkent etter hvert også? Det blir jo det bare jeg passer på å trå en del ut i det.

Det neste badekaret mitt har merkelappen frilansjournalist. Det er et badekar jeg noen ganger tenker at jeg ikke tør å gå oppi en gang. Når jeg leser alt det de flinke journalistene skriver og det er mer komfortabelt å fortsette å lese, enn å sette seg ned for å skrive… Fordi jeg veit det blir ukomfortabelt og glohett en stund. Det blir masse jobb, øvelse, avslag og ukomfortabelt. Men så veit jeg jo også at desto mer jeg putter tåa oppi badekaret og det varme vannet, jo lettere blir det å tilslutt sette hele rumpa oppi. På tide å sette på krana.

Har du et badekar du vegrer deg for å trå oppi?

Lik og del gjerne dette blogginnlegget om du liker det 🙂

PS: Følg meg på Snapchat for å se hva jeg driver med om dagen: annmeretes

– Ann Merete

Fra skrivehjertet Ukategorisert

Det kunne vært meg

6. oktober 2015

Med litt høyere puls enn vanlig tok jeg den hvite konvolutten ut av postkassa. Jeg skjønte med én gang hvilket brev dette var og jeg klarte ikke å vente med å åpne det til jeg hadde kommet opp i leiligheten i 4. etasje. Pekefingeren rev opp konvolutten mens jeg gikk oppover trappene, trinn for trinn. Med skjelvende fingre fikk jeg lirket ut arket der dommen stod. Hva viste prøvene denne gangen?

#sjekkdeg

Jeg spoler halvannet år tilbake. Fastlegen min har akkurat tatt celleprøve. Den der litt kjedelige greia man som kvinne må igjennom hvert tredje år, men som er så utrolig viktig at vi gjør. Du hopper vel ikke over den legetimen, gjør du? Med rutinemessig stemme sa hun «du får beskjed om det er noe», og jeg tenkte at da hører jeg sikkert ikke noe. Helt til jeg fikk nettopp det. Høre noe. Det ble funnet celleforandringer og fastlegen ønsket å henvise meg videre til en gynekolog for å ta vevsprøve. Akkurat samtidig har en av mine beste venninner fått samme beskjed. Begge to fikk henvisning til den samme klinikken og ingen av oss var nok særlig høye i hatten da vi dro dit med et par ukers mellomrom.

#sjekkdeg

Så spoler vi noen uker framover. Det der hvite anonyme brevet kommer i postkassa. Jeg svelger ekstra hardt når jeg ser det, for jeg minnes vevsprøven de tok noen uker før med ubehag. Men jeg vet at det er utrolig viktig å sjekke seg for gjør man ikke det kan utfallet bli så utrolig mye verre. En vevsprøve tas enten med eller uten bedøvelse, men er egentlig ikke noe verre enn moderate menssmerter. Og det har man jo vært borti noen ganger før. Jeg leser i brevet. Det ble ikke funnet celleforandringer i vevsprøven. Heldigvis!

#sjekkdeg

Vi spoler noen måneder framover. Den gode venninna mi som også fikk påvist celleforandringer er i en litt annen situasjon. Hun var nemlig gravid og kunne dermed ikke ta vevsprøve. Hun måtte egentlig bare tenke at dette gikk bra og vente til barnet ble født før hun får undersøkt det nærmere. Noen uker etter at verdens søteste lille baby ble født ligger venninna mi på Radiumhospitalet med cellegift i en pose ved siden av seg. Den sprøytes sakte, men sikkert inn i kroppen hennes for å ta kål på de jævla kreftcellene som har tatt bolig i livmorhalsen hennes. Ja, for celleforandringene viste seg å være alvorlig. Immunforsvaret synker i bånn, håret faller av i tjafser og energien trekkes ut av kroppen hennes. Tre runder må hun gjennom. Og til slutt operasjon.

Har du sjekket deg?

Jeg satt med henne der på Radiumhospitalet. Det luktet sykehus og det var kreftsyke mennesker overalt. Det var skremmende, men også godt å være der med og for henne. Det bragte oss nok nærmere hverandre enn noen gang. Heldigvis ble hun friskmeldt, men veien tilbake til den energifulle jenta hun var er fortsatt lang.

Har du tatt celleprøve i det siste?

Her om dagen fikk jeg en ny konvolutt i postkassa. Ett år siden forrige celleprøve og nye resultater. Nok en gang fant legen celleforandringer på den vanlige celleprøven, men vevsprøven var fin. Puh. Jeg er innkalt om et halvt år igjen. De følger med. Det er godt å vite for jeg kan ikke unngå å tenke: Det kunne vært meg.

Og det kunne faktisk vært deg.

#sjekkdeg

I høst har Det Nye og Kreftforeningen lansert kampanjen #sjekkdeg. Kampanjen skal få jenter til å bestille time hos legen for å ta en celleprøve. Antall unge kvinner mellom 25 og 29 år som tar celleprøver har nemlig sunket med 30%. Samtidig øker forekomsten av livmorhalskreft blant unge kvinner.

Fakta om livmorhalskreft
Livmorhalskreft er kreft på livmorhalsen. Livmorhalskreft rammer ca 300 kvinner årlig i Norge. Kreftsykdommen er i tilbakegang på grunn av screeningsprogrammet og ytterligere reduksjon kan forventes på grunn av vaksinasjon. Alle jenter i sjuende klasse får tilbud om vaksine mot HPV-viruset. HPV-viruset er årsaken til livmorhalskreft. Les mer her på sidene til Kreftforeningen.

Skal du sjekke deg nå?

//Innlegget er skrevet på eget initiativ og er gjennomlest av min gode venninne