Rett i nærheten av gården jeg kommer fra, og et lite stykke til skogs, ligger det et flott sted. Et sted som dessverre er privat og egentlig ikke for noen å se. Et sted som består av over 40 tømmerhus og en plen som eieren påstår det tar 16 timer å klippe (jeg tviler ikke).

Dette stedet er så privat at det er overvåkningskameraer, gjerder og skilt som sier at man skal holde seg unna. Holder man seg til det eller til gjør man som de gjorde i riktig gamle dager, anså naturen som frisone og rekreasjonsområde? Tja, etter bildene å dømme må jeg vel innrømme at vi ikke alltid bryr oss så mye om skilt og kameraer.

Her gikk stier om sommeren og skiløyper om vinteren. Og her står det tomt omtrent året rundt. Det synes jeg er litt trist. Jeg fikk plutselig en idé om at dette hadde vært et perfekt sted å arrangere bryllup! Lurer å hvor mange millioner man må bla opp for noe slikt og for å starte Ann Meretes bryllupsservice? 🙂

Jeg må innrømme at historien min er litt rusten når det gjelder stedet, men jeg tror at ganske mange av husene er hentet hit i senere tid, det er som et slags museum for gamle tømmerhus. Sånn bortsett fra at ingen kommer og ser på dem (annet enn de som sniker seg til det) 😉 Før nåværende eier var det visst en skipsreder som hadde det.

Jeg kan bare jo lage meg egne historier om at det var yrende liv og tjenestepiker, barn og dyr i skjønn forening her i beste Isfolket-stil for noen hundre år siden?

En liten venn, utenfor gjerdet vel og merke.