Den ambivalente følelsen av å være en sosial einstøing – og om å bli kjent med seg selv

Det er ikke før de siste årene at jeg har blitt bevisst og har akseptert hvordan personlighetstypen min er. I altfor mange år har jeg strittet litt i mot egne behov og ikke lyttet ordentlig til magefølelsen. Ikke slik at jeg ikke har vært ekte eller meg selv, noen av mine viktigste verdier er ærlighet og ekthet. Dog nok til at jeg ofte har gjort noe jeg føler er feil, noe jeg egentlig ikke orker eller har lyst til. Eller jeg har følt at det må være noe feil med å være slik jeg er…

Jeg måtte bli over 30 år før jeg klarte å la livet mitt styres av MEG og ikke den dårlige samvittigheten som insisterer på å sitte på venstre skulder. Venstre fordi det er nærmest hjertet, den sterke muskelen som jeg har med meg i alt jeg gjør. Jeg skulle ønske jeg visste det jeg veit nå da jeg var 20 år, men på en annen side har disse årene vært med på å forme meg, gjøre meg sterkere og bevisst på hvem jeg er.

Foto: Ann Merete Slåttland

Å innse hvem JEG ER, hva som styrer meg og hvilke ryggmargsreflekser jeg har, og å stole på dem, har gjort at jeg føler meg så utrolig mye mer avslappet og rolig nå. Jeg er på vei til å finne en indre fred kan jeg kanskje si? Jeg har ofte gjort ting på MIN måte, men har nok vært redd og bekymret for hva andre mener, gjort det som har vært allment forventa og kanskje gått litt på akkord med meg selv. Det må ikke blandes med det å trå utenfor den berømte komfortsona man av og til SKAL bevege seg ut av. Komfortsonestrikken har bare godt av å tøye seg litt og mestringsfølelsen kommer som en gledelig effekt av å få det til. Å jobbe BEVISST med å utfordre ryggmargsrefleksene sine er noe annet enn å bokse mot følelser man ikke veit hvorfor kommer. (Å starte firma for seg selv er å tøye komforstrikken lenger enn jeg trodde jeg ville tørre, men det er så utrolig riktig for meg at gleden overdøver frykten).

Det er den ambivalente følelsen jeg nevner i overskriften som jeg vil drodle litt rundt. På den ene siden er jeg beskjeden, får litt panikk når søkelyset settes på meg (når jeg ikke er helt forberedt) og jeg liker meg bedre på hjemmefest enn ute på byen. Jeg har hatt mye prestasjonsangst og jeg er nok en typisk «flink pike» som har strevd etter det perfekte. Jeg liker også utrolig godt å være alene og føler meg som en einstøing noen ganger. Kanskje mer i ordets forstand enn i den virkelige forstand, for jeg tror ikke det er så mange som ser på meg slik. Og det er jo her ambivalensen kommer inn. BEHOVET for å være alene er stort, men jeg trives også utrolig godt med å være sosial. Jeg er utadvent og beskjeden på samme tid. Går det an? Tydeligvis! Det er viktig for meg med sosial omgang, men jeg lader batteriene mine aller best alene. Det er nødvendig for å fungere optimalt sammen med andre! I tillegg har jeg alltid hatt et behov for å prøve ting, gjøre ting og utfordre meg selv, samtidig som jeg ikke helt skjønner selv hvordan jeg tør…

Foto: Ann Merete Slåttland

Det er et par ting som har vært store øyeåpnere for meg. Det ene var såkalte personlighetstester vi tok i de to siste bedriftene jeg var ansatt i. Noen mener slike tester er tullete, men for meg var det som å lese en fasit om meg selv da jeg fikk resultatet. Det er en grunn til at jeg reagerer som jeg gjør, er som jeg er og har de behovene jeg har. Det er ryggmargsreflekser som BOR inni meg. Ting jeg er født med! Kanskje noen ting jeg har lært eller blitt oppdratt til, hvem veit, men ikke noe jeg kan noe for! Når jeg ble bevisst disse refleksene, var det så mye lettere å forstå hvorfor jeg liker å sitte for meg selv å jobbe, hvorfor jeg ikke fungerer hvis relasjonene rundt meg ikke er i orden, og hvordan jeg blir mest effektiv i arbeidshverdagen. Og livet! Selv om de sa at disse testene kun gjaldt for arbeidslivet, følte jeg mye av det kunne relateres til livet utenfor jobb også. Jeg fikk verktøy å bruke og knagger til å henge ting på, som gjorde at jeg visste hvordan jeg lettere kunne forstå meg selv og møte livet og mennesker på.

Det andre som virkelig fikk satt ting på plass for meg var da mediene begynte å skrive om høysensitivitet for et par år siden. Det var som å lese om seg selv! Jeg ER ikke unormal, det er faktisk ganske mange av oss som har disse karaktertrekkene! 1 av 5 faktisk! Sensitivitet for omverdenen, både høye lyder og sterke lukter, mye folk, andres sinnsstemninger, lettrørthet, følelsen av utmattethet hvis det skjer for mye..  samtidig kreativ, omsorgsfull, intuitiv og samvittighetsfull. Dette er ting jeg er, har og føler på, og jeg ser ikke lenger på det som noe negativt. Det er MEG og det som gjør meg til den jeg er.

– Er du høysensitiv, tar du til deg tre til fem ganger mer informasjon enn majoriteten av befolkningen. Å bearbeide alle disse følelsene og inntrykkene er en krevende prosess, og derfor trenger høysensitive mer tid til å komme i balanse. Men i et samfunn preget av hurtighet, krav, stress og konstante inntrykk, blir de høysensitive spesielt sårbare. Mange står i fare for å bli overstimulert og dermed syke, sier psykolog og forfatter av «Solstråleboka», Trond Haukedal, til klikk.no. (Les mer her.)

Foto: Ann Merete Slåttland

Her om dagen leste jeg en artikkel om ekstroverte personer med høysensitivitet. Jeg vil kanskje ikke kalle meg veldig ekstrovert, men jeg har helt klart gått fra å være litt introvert og beskjeden til å bli mer utadvent og uredd. Det har vært øvelse, tøying av komfortstrikken og en bevisstgjøring av egne personlighetstrekk. Noen år på baken hjelper tydeligvis også! Å være høysensitiv og samtidig sosial er en liten kabal å legge opp, fordi man har jo lyst til å treffe mennesker. Jeg liker mennesker! Samtidig har jeg et behov for å koble kontakten i ladestasjonen her hjemme. Jeg kan uten problemer være hjemme hele helga uten planer (da kan jeg jo jobbe, haha!). Det er nesten det beste jeg veit, men det tør jeg nesten ikke å si høyt! Det er som at det forventes at man skal ha fem spennende planer utenfor huset og helst rekke over alt sammen. Eller er det bare noe jeg tror i hodet mitt? (Les: 11 ting bare folk som elsker å være alene forstår).

Det føles noen ganger litt rart og ambivalent å være sånn, men det føles ikke feil. Det er sånn jeg er, og jeg kikker stadig ned i verktøykassa mi for å forstå hvorfor jeg kjenner det slik eller slik. Og å godta det. Melder jeg meg på et event som varer ei helg, veit jeg at jeg trenger noen dager etterpå i ro og mak. Jobben min gjør jeg aller best når jeg sitter alene, uten uro og inntrykk som forstyrrer syn, hørsel og konsentrasjon. Jeg sier allikevel ikke nei til møter, events eller avtaler, for jeg får som regel positive erfaringer av det. Møter med spesielle personer kan gi meg energi og inspirasjon til tusen, mens andre folk får meg til å synke sammen som en vaskeklut når jeg kommer hjem. Da gjelder det å velge riktig for MEG.

Jeg har blitt flinkere til å si nei og til å stole på magefølelsen. Ikke lytte til den dårlige samvittigheten, men heller det som føles riktig. Ikke bry meg så mye om hva andre mener, er de bra personer vil de forstå. Hvis ikke, er det kanskje ikke noen jeg skal ha noe å gjøre med? For jeg tror det er dét det handler om. Godta den man er, lytte til egne behov og ikke leve etter andres premisser. Gjør man det tror jeg man kan gi maks av seg selv i stedet for halvveis i alle sammenhenger.

Kjenner du til personlighetstypen din og tar du hensyn til den?
//English recap
A long text about my ambivalent feelings around being a «social loner». Please use Google Translate for this one (copy the post URL into Google Translate) 🙂