Når en frilanser mister faste oppdrag

Når noe er over, hvordan velger jeg å se på det? Skal jeg bli trist og lei meg eller skal jeg se på det som en mulighet?

Nå har jeg drevet firmaet mitt på fulltid i straks ett år. Jeg har vært heldig, eller skal jeg si flink, som har hatt fullt kjør fra første stund. Å si at jeg er heldig eller har hatt flaks at det datt noen jobber ned her og der er å undergrave min egen kompetanse, og det tror jeg ikke på. Jeg tror at jeg har kommet meg dit jeg er på grunn av grunnlaget og jobben jeg la ned i forkant og underveis. Jeg landet et ganske stort fast oppdrag allerede den første måneden og har hatt dette og tre-fire mindre faste oppdrag i tillegg til småprosjekter gjennom hele året.

Skal jeg fokusere på det negative som at jeg mister penger eller skal jeg fokusere på all tiden jeg får til rådighet?

Uten at jeg trenger å gå i detaljer har inntekten vært grei, jeg klarer meg fordi jeg har kuttet ut det meste av unødvendige utgifter. Jeg har hatt tryggheten i de faste oppdragene som har dekket utgiftene jeg MÅ ut med, som til lån, strøm og mat. Men jeg har jo ikke tjent så mye som jeg har vært vant til – skjønt det ser jeg foreløpig på som en liten utfordring til å være økonomisk og flink. Jeg har det jeg trenger, jeg kan være kreativ med det jeg har.

Blir de faste oppdragene ei hvilepute som gjør at jeg ikke utfordrer meg selv og går den veien jeg drømmer om?

Underveis har også bloggen vokst og jeg har begynt å tjene penger på den. Det er ingen hemmelighet, og de innleggene jeg merker med «sponset» er nettopp det. For meg er dette en unik mulighet til å bruke en flate som er min til å skape samarbeid og merverdi. Når en merkevare omtales på en blogg har det en enorm markedsverdi og hvorfor skal ikke bedrifter betale en blogger på samme måte som de betaler andre medier for reklame? Så lenge jeg kan være kreativ og gjøre det på mine premisser ser jeg på det som en berikelse for både meg og bloggen min.

Jeg brenner mest for det som er mitt. Det gjør meg stolt og skaper energi når jeg kan utvikle noe jeg har skapt selv.

Jeg skrev i vår om drømmen min. At jeg vil bli frilansjournalist og levere artikler til magasiner. Har jeg oppnådd drømmen ennå? Nei. Hvorfor ikke? Jeg har ikke hatt tid. Og det er jo egentlig bare min egen skyld. Andre prosjekter har tatt tid og plass. Har det vært bortkastet? Nei! Jeg ser på hver eneste lille og store ting jeg gjør som læring. Jeg henter erfaring, finner ut hva jeg liker og ikke liker, hva jeg vil bruke tid på og hvor jeg vil legge kruttet.

Jeg vil gjøre det negative om til noe positivt og skape muligheter i stedet for hindringer.

I det siste har jeg mistet to faste oppdrag, det ene er det tidligere nevnte store oppdraget som har gitt meg noe økonomisk trygghet. Det føltes kanskje med det samme ut som at teppet ble revet vekk under føttene på meg, men før teppet forsvant vekk trampet jeg foten hardt i gulvet og stoppet det. Jeg bestemte meg for at dette ikke skal ødelegge noe og jeg skal ikke bli lei meg. Nei, dette blir min mulighet til å frigjøre tid til å endelig gjøre noe med retningen jeg går. Og til å jobbe enda hardere med bloggen slik at den blomstrer mer. Til å komme et skritt nærmere MIN greie. Ikke sitte på den hvileputa det har blitt.

Det er en ambivalent følelse å være en trygghetssøkende person, men samtidig søke utfordringer og gå utenfor komfortsonen.

Ett år er ikke mye i den store sammenhengen, men det er nok til at det er på tide å sette foten i bakken. Hva vil jeg nå? Går jeg riktig vei? Er jeg glad?

Læringskurven er stor og bratt, det er mulig jeg går på snørra noen ganger. Men underveis skal det være EN ting som gjelder: Så lenge det er (økonomisk) forsvarlig skal jeg ha det GØY!

– Ann Merete

Foto: Ann Merete Slåttland