I år er det 13 år siden jeg startet å blogge. På den tida, i 2003, var bloggfenomenet ganske så nyfødt og det fantes kun et fåtall bloggere. Det var faktisk mulig å holde en viss oversikt over dem som valgte å dele bilder og tekst, og de fleste av dem blogget fordi de hadde noe å si. De var godt over middels interessert i tekst og foto – eller en av delene – og brukte bloggen til å formidle en stemme, et budskap, en interesse. Siden bloggverdenen var såpass liten ble det som et lite samfunn der alle heiet på hverandre, kommenterte hos hverandre og leste hverandre. Det viktigste var ikke HVEM du var eller hvordan du så ut, for de fleste var anonyme. Det var innholdet og det du skrev som betydde noe.

Selv begynte jeg å blogge da jeg ble introdusert for bloggverdenen av ei venninne. Jeg har alltid likt å skrive og har tatt bilder så lenge jeg kan huske. Det bor en formidler i meg og det er kanskje ingen overraskelse at jeg ville bli journalist da jeg var liten. Å fortelle ting, inspirere og leke med ord er noe som bor i meg, og da bloggplattformen ble tilgjengelig var det endelig en arena jeg kunne bruke til dette. Før det å opprette en blogg var like enkelt som et lite klikk hos Blogspot, hadde jeg faktisk min egen selvmekka hjemmeside. Denne brukte jeg som en slags blogg der jeg la ut tekst og bilder, men i lengden ble det litt tungvint å måtte kode hver gang jeg ville skrive noe også. Sånn sett var jo en ferdiglaget blogg helt perfekt!

Og slik kom det etter hvert flere blogger til. Mennesker som ville formidle. Som hadde noe å si. Som brukte flere timer i uka på bloggen sin, og det de fikk betalt var i kommentarer, heiarop og den gode følelsen av å ha delt noe som betydde noe. Eller vise noen bilder de var fornøyde med. Det ble deres eget lille galleri, der ingen trengte å løse billett for å komme inn. Det var ingen redaksjonssjef som stoppet ordene eller bildene dine fordi han ikke fant dem passende nok for avisen sin. Det var din blogg, dine ord og din greie. Vi gjorde det fordi vi elsket å drive med det. Det var hobbyen og lidenskapen vår, på lik linje som hun som brukte all fritiden sin på å spille i korps, eller han som terpet og terpet på skuddene på fotballbanen.

Gjennom bloggingen fikk jeg etter hvert venner. Folk som jeg fortsatt har kontakt med i dag. Folk som la igjen hyggelige ord, som brydde seg om det jeg delte og som heiet på meg. Folk som ofte delte på blogg selv og som jeg kunne heie på og bli inspirert av. Folk som jeg fant tonen med gjennom ord. Å kommunisere var gøy og i kommentarfeltet snakket vi. Facebook fantes jo ikke ennå, så dette ble liksom en helt ny måte å kommunisere på.

Noen som startet å blogge, sluttet etter hvert. Det var andre ting som ble viktigere eller mer interessant i livet. Blogging var liksom bare et blaff. Noe som var litt kult en periode og som kanskje gjorde at man ble invitert på noen fester eller inn i et fellesskap. For det er ikke til å stikke under en stol at bloggverdenen ofte oppfattes som en egen liten klikk der du ikke får innpass om du ikke blogger selv. Sett utenfra. Innenfra føles det egentlig ikke slik. Det er mer det at man liker å henge med folk som har de samme interessene som deg. Som faktisk forstår hvordan det er å ha en slik passion. Som ikke hever på øyenbrynene fordi du drar fram kameraet for å ta bilde av noe fint du ser, eller fordi du bare må legge ut et bilde på Instagram akkurat da.

Et eller annet sted på veien begynte noen å tenke at de kunne tjene penger på bloggen sin. Og det er i og for seg ingen dum ting. Når man bruker så mange timer på noe er det rimelig at det kan gi litt avkastning også. Og bloggere omtales i dag som foreleggere, redaktører, innflytelsesrike personer og businessfolk. Bloggere som har brukt mange år på å bygge seg opp et navn, selv om det faktisk ikke var intensjonen. Som har jobbet seine kvelder etter den andre vanlige jobben fordi de elsker det de driver med. Som har bygget nettverk og fått like mange lesere som en middels stor norsk avis. Som har fått et kjent ansikt av å blogge.

Et eller annet sted på veien begynte også noen å tenke at de kunne tjene penger PÅ bloggere. For bloggere fikk mer og mer makt og en større og større stemme i offentligheten. Til glede for mange, og til irritasjon for andre. De bloggerne som hadde holdt på i mange år kunne få hjelp til å gjøre enda mer ut av bloggen sin. Få en støtte i ryggen når man skulle fortelle den kjente merkevaren at «nei, jeg har ikke lyst til å reklamere gratis for dere lenger, for jeg bruker faktisk tre timer av dagen min på å gjøre det». Selvfølgelig med en avtale om at en del av betalingen du får blir liggende igjen hos forlaget eller bloggnettverket du er en del av.

Og det ser jeg ingenting galt i. Selv har jeg jo bloggen min i United Influencers og synes det er flott å få hjelp til å lande avtaler som omhandler bloggen. Å kunne tjene litt penger på det jeg digger å drive med er jo i grunnen en drøm som går i oppfyllelse. Selv om jeg må understreke at det ikke var derfor jeg startet å blogge. Den gangen og i mange år var det ikke i tankene mine en gang at det kunne gå an.

I dag, når blogging plutselig har blitt så hot igjen, dukker det mange nye bloggere opp. Folk som egentlig ikke er kjent som akkurat dét, å være blogger, men som vi har sett på TV med en mikrofon i hånden eller i en eller annen idrett. Noen av dem har faktisk noe å si og viktige budskap å komme med. Noen av dem liker å skrive og dele og noen er skikkelig flinke til det. Andre er jeg mer usikker på. For det jeg ser er at når bloggnettverkene og forlagene knytter til seg kjente personer som nye bloggere, er det jo ikke fordi disse personene har en passion for blogging. Det er fordi de har et kjent fjes som drar oppmerksomhet til dem selv og lesere til bloggplattformen. Menneskerasen er jo en gjeng nysgjerrige tittere, og å kunne lese om en kjendis sin hverdag gleder mange flere enn jeg liker å tenke på.

Men hvor lenge fortsetter de egentlig å blogge? Og hvor genuint blir det egentlig? Jeg har hørt om folk som har startet blogg som ikke skal skrive der selv en gang. De skal sette navnet sitt på toppen av bloggen og så leie inn noen andre til å lage innholdet. Det dreier seg kun om penger. For blogging var jo ikke det de satt med på laptop’en hjemme på kveldstid for fem år siden. Det er ikke noe de er vant til å drive med og sette av tid til. Det blir en del av en stor PR-pakke der alt innhold i alle sosiale kanaler er nøye planlagt av agenter og PR-byrå.

Hva blir egentlig blogg til slutt, da?

Det er interessant å følge med på. Selv lover jeg at den dagen jeg mister passion for bloggingen, da slutter jeg. For det er dét dette er for meg. Så kan jeg sitte på sidelinjen og se bloggere komme og gå. Og håpe at de som faktisk brenner for det vil bestå.