Jeg oppdager noe nytt hver dag.

Eller gjenoppdager er vel mer riktig å si.

Spesielt lyset! Lyset strømmer inn fra alle kanter og forandrer seg konstant. Selv de gråeste dagene har et eget lys. Ved soloppganger og rett før sola går ned er det helt spesielt. Jeg visste ikke at det var så fint. For jeg hadde mistet det litt. Jeg var på en måte innestengt i en leilighet i byen med utsyn rett i naboblokka, og ingen mulighet til å ense lysets finurligheter. Jeg skulle ønske jeg kunne fange alt lyset jeg ser her på bilder, men så flink fotograf er jeg ikke. Jeg har lyst til å vise deg hvordan lyset går fra gyllengult til blått, til grått og hvitt og rosa.

I dag for eksempel. I dag er himmelen blå, men allikevel daler snøfnuggene lett over landskapet og gjør det hvite enda hvitere. Lyset er hvitt, litt gyllent nesten. På den ene siden av huset, her jeg sitter ved karnappvinduet og skriver, ser jeg blå himmel med hvite skydotter og lette snøfnugg som virvler gjennom lufta. I stad var snøfnuggene mye større, men fortsatt lette. Rett utenfor her er det først litt plen, så et åpent hogstfelt og bortenfor der skog. På den andre siden av huset, ut kjøkkenvinduet har jeg fulgt med på sola som har kavet seg gjennom skyene og snøværet. Den vil liksom være med i dag, til tross for nedbøren. Og litt borti der ligger tåka og pakker inn dalen. Men det forandrer seg hele tida. Jeg kan sitte og se på lyset og snøen lenge, og jeg kjeder meg ikke.

Her om dagen gikk jeg på skitur. Innover i skauen og alt var hvitt, svart og grått. Jeg tok meg i å føle at jeg bevegde meg i en svarthvitt-film. Det var ingen farger, ingen forstyrrelser, bare store svarte trær med hvit snø. Hjernen og øynene fikk liksom hvile, den trengte ikke ta inn farger og inntrykk. Tankene fikk mer plass. Lyset var dunkelt, himmelen var helt grå og sola kunne såvidt skimtes. Det var ikke kjedelig, det var vakkert.

Og når kvelden kommer og det blir mørkt er det fortsatt et slags lys. Inni mørket, om det går an å si det? Her er det ingen gatelys som lurer meg, her ser jeg faktisk det ordentlige mørket. Det som jeg er ganske redd, men som jeg prøver å bli venn med.

Det er fint å oppdage og gjenoppdage. Spesielt lyset.

Lagre

Lagre