Jeg elsker tekst! Virkelig digger det! Men noen ganger er tekst vanskelig. Og når jeg sitter der med boligreportasje nummer tjuetre og prøver å finne på noe nytt og unikt som aldri har vært formulert før, kan det føles ganske utfordrende.

Jeg prøver å finne noe unikt med hver bolig jeg er så heldig å få besøke sammen med fotograf Irene. Hva sitter mellom veggene her? Hva kan den eller de som bor her fortelle meg? Hva ligger mellom linjene?

Også er det noen som har historier som er litt annerledes, men som er viktige å formidle. Jeg har hatt en slik historie som har ligget og ventet på å bli skrevet ned i ett år nå. Siden vi var og besøkte en bolig i Oslo i november i fjor. Der det vi trodde kom til å bli en vanlig boligreportasje i et kult hus, ble så mye mer enn bare dét. Der boligeieren på så mange måter hadde noe unikt vi kunne fortelle om – i tillegg til det fine huset. Irene gjennom kameraet sitt og jeg med med pennen.

Heldigvis, får jeg nesten si, var det ikke en historie interiørbladene ville ha. Heldigvis fikk vi napp hos Aftenposten som syntes saken var spennende og bildene flotte. Heldigvis var boligeieren mer enn fornøyd med det, og det samme var vi! En utfordring, ja, men så spennende å få formidle til et nytt sted!

Siden november i fjor har denne historien ligget og kvernet i hodet. Vinklinger, avsnitt, formuleringer, jeg har av en eller annen grunn slitt med å få historien ned i fingrene og ut på tastaturet og skjermen. Sånn er det ofte med meg. Setninger bygges opp i hodet, gjemmes i hjernebarken og surrer rundt i tankene i lang tid før de sniker seg fram og til slutt endelig blir synlig for øyet. Når jeg først setter meg ned for å skrive går det gjerne raskt. Da kan bokstaver, ord og setninger velte ut og bli til en hel tekst på noen få timer.

Som i dag, søndag og bare noen timer igjen til deadline fikk jeg endelig ut ordene og formulert teksten som jeg ville ha den. Og akkurat denne teksten var ikke vanskelig fordi jeg ikke visste hva jeg skulle skrive, jeg bare visste ikke helt hvordan jeg skulle starte. Hvordan det skulle bygges opp og avsluttes. Fordi jeg ikke har skrevet akkurat en slik historie før. Og da blir jeg litt redd og føler på prestasjonsangsten. Både fordi historien er viktig, men også fordi jeg skal skrive til en ny oppdragsgiver.

Men jeg har jo bare godt av å utfordre meg. Det er da jeg utvikler meg og blir bedre, flinkere og mer skjerpa.

For teksten vil ut uansett, det gjelder bare å finne de rette ordene.

***Ann Merete

Følg meg gjerne på
Instagram: @annmeretes
Snapchat: annmeretes
Facebook: Kreativ-i-tet
Bloglovin’: Kreativ-i-tet