To av de bloggene jeg liker aller mest å følge med på er Marthebo.no og A beautiful living. Begge drives av flotte, kreative damer som jeg har fulgt lenge og som jeg er så heldig å ha blitt kjent med og møtt flere ganger. Jeg har også vært hjemme hos begge to og laget boligreportasje i de nydelige husene deres. Felles for dem begge er at de kjører sin egen stil og gjør sin egen greie, de er ikke så veldig opptatte av at det de gjør skal få så og så mange likes, og de har en helt egen evne til å formidle – både gjennom ord og bilder.

En gang tror jeg bloggen min var sånn også, men et sted på veien har jeg mistet det. Jeg tror det startet med det presset jeg ubevisst la på meg selv da jeg gikk inn i rollen som «influencer» og ble med i et bloggnettverk for noen år siden. Der var det naturlig nok også forventninger om å levere, og plutselig ble ikke bloggen den lille gode bobla jeg hadde hatt på siden lenger. Det ble en jobb, og jeg fikk veldig høye krav til meg selv om hva som kunne postes her av tekst og bilder. Jeg følte jeg måtte lage en reindyrka interiørblogg med magasinkvalitet på bilder og snert i hver tekstlinje. Ikke minst med tanke på at samarbeidspartnere og bedrifter da ville se hvor bra jeg kunne gjøre det, og ville gi meg morsomme oppdrag og betale meg for det. Og skulle de det, måtte jeg ha mange nok lesere og følgere. Og misforstå meg ikke, det var utrolig gøy å få disse oppdragene, jeg klarte å være kreativ på bestilling og jeg fikk gode tilbakemeldinger.

Men… Det går jo ikke å levere det i hvert eneste blogginnlegg, og det er vel egentlig ikke det blogging handler om heller. Ja, noen får det til fordi de har det som jobb og det er en viktig del av arbeidshverdagen deres. De tjener penger på nesten hvert eneste blogginnlegg og er så dyktige på det de gjør at de kan måle seg med magasinene i bladhylla. Og jeg digger å følge med på dem, men jeg digger jo også å følge med på de bloggene der det er litt nedpå. Der ordene gir meg en god følelse, og bildene viser mer enn bare styling og konstruert hverdag.

Jeg gikk som kjent ut av bloggnettverket etter hvert, men har egentlig følt på en sviktende bloggmotivasjon etterpå. Jeg tror ikke det er nettverket sin feil, det er nok mest meg selv. Da jeg startet bloggen helt tilbake i 2003 var det en morsom liten dagbok på nett. I dag, i 2018, har jeg blogget i over 15 år, noen ganger med lange pauser, andre ganger med en iver jeg ikke aner hvor kommer fra. Med nomiansjonen og finaleplassen i Vixen som kronen på verket – et stort virtuelt diplom som jeg er veldig stolt av. Samtidig har jeg bygget opp firmaet mitt og oppdragsmengden har heldigvis økt hele veien. Jeg bruker mye kreativitet i jobben min og tekstene jeg skriver, og til tider er det en del reising og mye som skal leveres på deadline. Å ta fram speireflekskameraet, styre med rydding, styling og foto her hjemme, og så bilderedigering og skriving av en tekst som folk føler de får noe ut av til bloggen, har derfor føltes som et ork i det siste. Samtidig gnager samvittigheten meg fordi jeg lar bloggen ligge her brakk.

Så hvorfor blogger jeg egentlig (ikke)?

Ikke tjener jeg noen penger på bloggen, og ikke har jeg noe behov for det heller. Det er dog en fin markedsføringskanal for meg som frilansjournalist, og jeg tror egentlig ikke jeg hadde jobbet med det jeg gjør i dag hvis det ikke hadde vært for bloggen. Jeg elsker jo egentlig å dele tanker, inspirasjon og kreativitet, og i en verden der jeg føler Instagram har gått helt av hengslene, kjenner jeg at jeg savner den roen og stillheten en blogg gir. Ikke bare et kjapt blikk, en like og så raskt videre som på Instagram. Å samle konsentrasjonen og lese en tekst som er lenger enn 140 tegn har alle godt av, også jeg. Kampen om å få til det perfekte bildet som flest mulig skal like, som samtidig skal passe inn i resten av feeden, og se til at man ikke mister følgere… jeg kjenner jeg begynner å bli ganske lei. Og jeg kjenner at jeg begynner å bli lei av meg selv som føler dette kravet om at bloggen skal være like perfekt.

Mister jeg meg selv i stresset om antall følgere, likes og lesere? Og hvorfor bryr jeg meg egentlig så mye om det? Hvem er det jeg egentlig blogger for? Er det følgerne mine på Instagram som bestemmer hvordan jeg skal ha det hjemme eller hva jeg skal legge ut av bilder?

Eller er det bygda kanskje? Etter at jeg flyttet hjem har jeg plutselig blitt litt paranoid. Synes nesten det er litt kleint å skulle dele noe personlig her. Hvorfor det egentlig? Jeg får jo ikke annet enn hyggelige ord og komplimenter for det jeg gjør. Hvorfor så sjenert, plutselig? Jeg driter vel i bygdedyret som eventuelt har noe å si, og når jeg sitter her og skriver slår det meg at det største bygdedyret kanskje sitter i mitt eget hode. Det føles litt rart at folk rundt omkring kan lese her, men at jeg ikke aner noe som helst om dem. Det er rart at man har så behov for å dele, men samtidig blir flau over å tenke på at noen leser det man skriver…

Vinteren har vært lang, mørk og snørik. Inspirasjonen har kanskje ikke vært på topp og noen ganger har man behov for en pause. Kreativiteten kan vel ikke tvinges fram heller. Eller jo, det kan og må den når man jobber kreativt. Så da blir det i hvert fall ikke overskudd til denne stakkars forsømte bloggen.

Jeg har hatt tanker om å blogge om de nye spisestuestolene våre en stund nå. Skulle tatt noen bilder, hadde noen fra mobilen, men følte de ikke ble bra nok. Også mangler vi jo gulvteppe under spisebordet… så da kan man vel ikke blogge det før det blir perfekt? Haha, huff.. hadde jeg hørt noen andre si dette, hadde jeg jo rådet dem til å bare drite i det og legge ut det de har. Vis det sånn det er nå, ikke tenk for mye. Det er jo det jeg har lyst til! Men så tenker jeg: Hvordan får jeg det tilfeldige til å se fint ut? Skal jeg ta noen tilfeldige bilder rundt her, er det jo rot og støv og kaos over alt. Det er jo ikke det jeg har lyst til å vise fram!

Nå bare skriver jeg det som faller meg inn, og sånn får det bli i dette innlegget. Jeg skriver hverken en boligreportasje, en skolestil eller en tekst som skal imponere. Jeg skriver det jeg tenker på og håper noen fortsatt henger med.

Bildene er tatt med mobilen og duger helt fint. Interiørbildene er tatt til Instagram, så i forkant har jeg jo selvfølgelig ryddet litt, tenkt på både lys, motiv og styling. Det kommer jeg nok alltid til å gjøre, fordi jeg liker å holde på med det. Men jeg må nok prøve å endre tankesettet litt. Jeg skal ikke fikse, ordne og fornye ting på grunn av blogg eller Instagram, jeg skal gjøre det fordi jeg, eller vi, har lyst til det. Jeg er jo – uavhengig av blogg og andre sosiale medier – opptatt av hvordan jeg har det rundt meg, det har jeg jo vært fra jeg var liten og det ikke fantes noe sted å dele bilder. Jeg er hjemmekjær og trives best når det er fint rundt meg. Også elsker jeg jo å holde på med kreative prosjekter, selv om jeg til tider synes det er et pes å pusse opp.

Det går opp og ned med kreativiteten, inspirasjonen og motivasjonen. Nå går vi mot lysere tider, snøen smelter og alt kjennes lettere. Hva bloggen skal være framover er det jo bare jeg som bestemmer. Det eneste jeg skal bry meg om er hva jeg selv har lyst til å dele, så får de som vil følge med og lese gjør det. Ingen krav, ingen press, ingen mål om antall lesere eller ny nominasjon. Bare her og nå.

Takk for at du leste 🙂

***Ann Merete

Følg meg gjerne på
Instagram: @annmeretes
Snapchat: annmeretes
Facebook: Kreativ-i-tet
Bloglovin’: Kreativ-i-tet