Utforsk kategori

piano

interiør jul piano stjerne stue Ukategorisert

It’s all about stars

23. november 2014
Nok et bilde fra julepyntingen jeg drev på med i oktober.
Den blå veggen er et perfekt utgangspunkt for å lage en stjernevegg,
og jeg ble veldig fornøyd med den! Gleder meg bare til å henge alt opp igjen – for ja, det ble ikke hengende etter at bildene ble tatt. Jeg er glad i jul altså, men oktober er for tidlig selv for meg.
Ta en titt i BoligPluss som er i butikkene nå for mer juleinspirasjon fra meg! 🙂
Stjernene er fra Keiserens Nye, IKEA og egenproduksjon. På veggen: Jotun 5180 Oslo.
gjenbruk loppemarked nib piano Ukategorisert

Like bra brukt

6. september 2014
Hva er ditt forhold til brukte møbler og interiør?
Er du en av dem som står først på startstreken på loppemarkeder og veit akkurat hvor du skal se etter skattene? Som veit at det lønner seg å kikke under bordene og oppi pappeskene, og som ser muligheter i stedet for søppel når du finner en gammel slitt stol med tre bein?
Eller kanskje du trenger inspirasjon til å nettopp se disse mulighetene?
Septemberutfordringen hos Norske Interiørblogger (i samarbeid med FINN) handler denne gangen om bruktfunn. Er det noe vi har kjøpt (eller fått) som er like bra brukt som nytt?

Hos oss finnes det både brukt og nytt i skjønn forening. Pianoet og krakken som jeg har arvet fra besteforeldrene mine (les om Toner fra hjertet her). Vinballongen jeg fant på loppemarked som den lille jenta ville ta 10 kr for (jeg ga henne 20!). Jeg foretrekker denne framfor hvilken som helst vase fra Kähler.
Marmorvasen fra loppis og det høye speilet som jeg har hatt med meg fra jeg var liten (jeg tror mamma fant det i det gamle huset).
Messinglysestaken fra loppis som jeg har sprayet hvit, den brune melkeflaska fra en bruktbutikk. Og broderiet på veggen som egentlig ikke er helt meg i det hele tatt, men som jeg bare digger der det henger over pianoet.
Og hvis dere ser i det runde speilet (nytt fra Ellos); en gammel smørboks som jeg fikk til jul fra onkelen min, kjøpt på bruktbutikken.
Ting som er med på å få fram personlighet og sjarme i interiøret.
Ting som ikke koster masse, men som er mye verdt allikevel.
Like bra brukt!
Trenger du inspirasjon til hvordan du kan innrede med bruktmøbler og -interiør, bør du ta en kikk på Norske Interiørblogger og se på alle bidragene som er med i utfordringen. Så mye bra!
//
This month’s photo challenge at NIB is about reuse. 
What have you bought of used things that is just as good as new stuff?
foto jul nib piano stue Ukategorisert

Koselig, strålande jul

7. desember 2013
Tasse over kaldt gulv med nakne føtter,
titte forventningsfullt gjennom dørsprekken.
Er det jul nå?
Jeg forestiller meg at det bodde noen små barn i denne leiligheten en gang for mange år siden,
som stod spent utenfor dobbeldørene inn til stua og ventet på å se det ferdigpyntede juletreet
julaften morgen.
Grønn gran med levende lys og de skjøreste julekuler.
Og under treet, lå det pakker der på den tida?
Og kanskje, kanskje hadde de et piano som satte alle i salig julestemning?

 

Her har ikke treet kommet opp ennå, men litt jul er det allikevel.
Med “Glade Jul” fra pianoet,
rød jul som vi kjenner den best og- ja,
det er lov å innrømme det;
nedtelling med spent forventning selv om man er voksen…
***
Dette er det første bidraget mitt i månedens utfordring hos Norske Interiørblogger,
der temaet denne gangen passende nok er “Jul, jul strålande jul”.
Det neste bidraget blir noe… helt annet.
//
This month’s first contribution in NIB’s photo challenge about Christmas.
I can imagine small children’s feet walking on cold floors, a hundred years ago,
waiting outside the double doors in this apartment.
Waiting to see the Christmas tree with candles and decorations.
And maybe some gifts under it?
 
interiør meg og mitt piano stue

Toner fra hjertet

2. november 2013

Jeg husker jeg kjente sommerfuglene i magen allerede da bilen kjørte nedover bakkene mot det svartmalte, og seinere hvite, huset.
Det var sol og varmt, med gras som var brunsvidd i tuppene etter en lang og døsig sommer.
Eller vinteren lå tung med flere meter snø på bakken og krumryggede trær,
og det knirket under støvlene når man endelig kom seg ut av sikkerhetsselen og bilen.

Med tre skritt var man framme ved døra, den i tre med glassruter i, slik at man såvidt kunne skimte konturene av noen som beveget seg der inne. Men man visste jo at de var der, det hadde man skimtet i øyekroken allerede da man løp over gårdsplassen. Trygt plassert bak gardinene ventet de på oss, hun med krøllene og de varme hendene og han med kransen av grått hår og den myke stemmen som bare en morfar kan ha, der inne på det varme kjøkkenet hvor vaffeljernet var hentet fram fra skapet, vaffelrøra stod klar i kjøleskapet og det hjemmelagde bringebærsyltetøyet stod til tining på kjøkkenbenken. I en gammel rømmeboks selvfølgelig, for det var sånn de gjorde det. Gjenbruk og nøkternhet.

Hvis man brydde seg om å ringe på ventet man nesten ikke til døra ble åpnet, man dro den opp selv og tumlet rett inn i en varm favn. Det mykeste kinnet ventet på en kos, og man kjente lukten av trygghet og kjærlighet i det skoene traff linoleumsgulvet i gangen. Jeg hører fortsatt lyden av hvordan skoene låt mot det gulvet. Er det ikke rart?
Man følte seg så trygg og hjemme. Her var det ikke noe stress, ingen krav og ingen krok som var ukjent. Bare et par hjerter som oppriktig lurte på hvordan man hadde det og som beskjedent, men sikkert lot en få kjenne at dette besøket hadde de ventet på!

Og inni meg hadde jeg en lengsel, nesten like stor som den jeg hadde etter disse menneskene.
Den trakk meg ut i stua og over parkettgulvet. Forbi spisestua og salongen og helt innerst.
Der stod det, brunt og ennå stille. Med bilder av tre små søte barn oppå. Tre søte små som nå var voksne, men som en gang hadde vært like små og enda mindre enn meg og det var jo alltid litt vanskelig å forestille seg. Den søte lille tulla med krøller i håret hadde plutselig tre små selv nå, og jeg lurer på om de noen gang så på bildene og ikke helt kunne skjønne hvor tida tok vegen?

Og jeg satte meg andektig ned på krakken, den med broderier og fine farger. Og plass til to eller tre alt ettersom hvor brei man var.
Løftet forsiktig opp lokket og hørte ekkoet da treverk traff treverk.
Lot fingrene gli forsiktig over det hvite og svarte, kjente at det kanskje var litt seigt og det var ikke ekkelt, men vitnet om hvor mange toner og noter som hadde vært skapt der.

Prøvde forsiktig en tangent, en C kanskje. Litt svakt først, som for å liksom teste om vi var på bølgelengde. En C igjen, så D, E og F.
Lisa gikk til skolen, Gubben Noah om og om igjen. Og så Deilig er Jorden og Til Elise når jeg ble større. Alltid Til Elise. Og den der som jeg ikke husker hva heter, men som egentlig passer best til orgel.

Følelsen av å skape musikk, følelsen av å få til noe. Følelsen av å bli oppmuntret til å fortsette. Ingen som klaget på at Til Elise ble spilt for fjortende gang.
Bare avbrutt av den gjenkjennelige lukta av Nunnun sine nystekte vafler som bredte seg ut fra kjøkkenet. Og tanken på smaken av hjemmerørt bringebærsyltetøy med rømme gjorde at magen rumlet og Til Elise måtte ta en pause.

Men da vaflene lå trygt i magen var ikke veien ut til stua igjen lang. Nye toner måtte spilles og lagres i ryggraden, helt til neste gang jeg kom på besøk. Da stod det der da også, og ventet på meg. Som en gammel venn. Til neste gang, vi sees igjen.

♥ ♥ ♥ ♥Ann Merete

Følg meg gjerne på
Instagram: @annmeretes
Snapchat: annmeretes
Facebook: Kreativ-i-tet
Bloglovin’: Kreativ-i-tet