Se alle innlegg med dette emneordet

fra skrivehjertet

Fra skrivehjertet Ukategorisert

Ordene mine forsvant

9. januar 2016

Jeg lever av ord. Av å formulere små og store ord til korte og lange setninger. Bokstaver settes sammen og lager tekster som folk vi lese. Helst skal mottakerne føle seg inspirert og tenke at dette er noe de vil fortsette å konsumere.

Jeg lever av bilder. Vakkert lys og fine farger. Teknikk, komposisjon, uttrykk. En stylet virkelighet der hybelkaninene ikke har plass.

Jeg lever av å dele. Formidle. Kunnskap, kreativitet, tanker, meg selv. Fakta, research og inspirasjon. Glede, følelser, tanker.

Rett før jul stoppet det. Ordene forsvant og jeg ble helt tom. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Ingenting føltes riktig. Bokstavene dannet ingen ord, de bare virret rundt for seg selv uten mål og mening. Det ble stille. Jeg ble stille.

Les også: Dette lærte 2015 meg

Hvorfor?

Jeg var sliten. Jeg var så sliten at jeg begynte å lure på om jeg skulle treffe veggen. Ingen motivasjon, ingen kreativitet og ingen glede over å skape eller dele. Ingen energi igjen, og en uggen følelse av å tenke på hva jeg burde gjøre eller skulle ha gjort. Jeg orket faktisk ikke å pynte alt jeg skulle til jul en gang. Jeg kjente meg kvalm da jeg så bort på PCen. Det var ikke gøy lenger.

For store forventninger til meg selv blandet med et ønske om å levere inspirerende ord og fine bilder i alle kanaler. En forkjølelse som trakk all energi ut av kroppen. Lange arbeidsdager, nesten aldri pause. Perfeksjonisten som prøvde å late som om hun ikke var det lenger. Sosiale forventninger. Fullpakket måned.

Hva skjedde?

Les også: 10 ting jeg gleder meg til i januar

Jeg tok meg fri. Helt fri. 22. desember hadde jeg siste arbeidsdag. 23. desember skrev jeg «God jul» her på bloggen og så logget jeg av. Jeg åpnet ikke PCen før det hadde gått godt over ei uke. Jeg var hjemme på Hadeland. Sov masse, fikk litt frisk luft, ble skjemt bort med god mat. Så på TV, leste magasiner. Hadde ferie. Så nødvendig og så riktig!

Plutselig begynte hjernen å våkne igjen. Motivasjonen prikket meg i siden og lysten til å skape ord igjen begynte å ulme. Bålet var heldigvis ikke helt utbrent, det var noen gnister der allikevel! Det trengte bare litt oksygen. Rom for å puste. Så viktig! En lærdom jeg tar med meg inn i 2016.

Ordene er tilbake. Det bobler inni meg. Jeg har lyst til å la dem flomme.

Jeg vil skape. Være kreativ med hode og hender. Ta bilder. Style, rydde ordne.

Sola har snudd. Det går mot lysere tider. Og ordene kiler meg i hodet. De vil ut!

Fra skrivehjertet jobb Ukategorisert

Noen ganger skjønner jeg ikke selv at jeg tør

13. oktober 2015

Har du noen gang fylt et badekar med masse deilig varmt vann du gleder deg til å synke ned i? Men når du putter tåa ned i vannet er det glohett og det gjør vondt. Det stikker til i tåa og du drar den raskt til deg. Men så har du jo egentlig ganske lyst til å komme deg ned i vannet selv om det er for varmt, så du stikker tåa litt og litt ned i vannet til den blir vant til varmen. Så fortsetter du med ankelen, leggen og til slutt kan du stå i vannet. Det blir til og med ganske komfortabelt! Litt etter litt svøpes kroppsdelene inn i det varme vannet og så kan du endelig ligge der uten at det brenner. Du lukker øynene og føler deg trygg, varm og god. Så går tiden og vannet blir lunkent. Før det til slutt blir kaldt. Og hva trenger du da? Mer varme.

Akkurat sånn ser jeg på det å ha en komfortsone som man utfordrer. Det varme vannet er komfortsonen som i begynnelsen er vond å nærme seg. Men når man står i det blir man jo faktisk vant til det etter en stund, og så blir det komfortabelt. Bare man er i varmen en stund føles det jo riktig så greit. Og så blir det kaldere og man får behov for noe mer. Behov for mer varme? Behov for å utvide komfortsonen enda mer!

Alle har en komfortsone. Selv om noen synes det er supergreit å hoppe i fallskjerm, er de kanskje ukomfortable med å ringe en telefon. Alle har sine områder de ikke føler seg helt trygge i og alle har godt av å utfordre det. Selv om man er trygghetssøkende på visse ting, kan man føle seg misfornøyd eller ikke helt tilfreds hvis man ikke får utfordret seg. Og hvor god er ikke følelsen av å få til noe du ikke trodde du turte?

At jeg sitter her og driver mitt eget firma var ganske utenkelig for meg for noen år siden. Jeg har alltid trodd og følt at jeg er en «ansatt», en do’er som gjør unna oppgavene jeg får tildelt. Ja, jeg var egentlig en sånn som likte å få beskjed om hva jeg skulle gjøre helt til.. Ja, helt til når? Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men en dag ble det ikke nok. Det å skulle rive seg løs fra en god betalt, fast jobb i et av Norges mest velrenomerte firmaer, hvor ukomfortabelt føltes ikke det? Å hoppe ut i det uten særlig peiling på å drive firma i det hele tatt var som å plaske hele kroppen ut i det glovarme vannet uten å stikke tåa uti først en gang!

Fra å være ei ganske beskjeden og trygghetssøkende jente har jeg måttet utfordre meg selv mer enn jeg trodde jeg turte. Jeg må legge igjen sjenansen hjemme, dra ut og møte folk. Si hei, dette er meg! Jeg kan dette og jeg vil gjerne samarbeide med deg! Trenger du hjelp? Skal vi gjøre noe sammen? Se, dette kan jeg! Jeg kan grue meg i forkant, men vannet i akkurat dét badekaret er heldigvis ikke så varmt lenger. Jeg sier ikke at det er superlett, nei, det er noen dager jeg sitter og tenker «hva er det jeg driver med?» Noen ganger har jeg bare lyst til å låse meg inne og bli der (og være takknemlig for at det finnes e-post og digitale kommunikasjonsflater!). Andre ganger vet jeg at jeg må ut. Ut og utfordre meg selv.

Plutselig veit jeg ikke hva inntekten blir nesten måned. Bør jeg ikke frike ut av det, egentlig? Jeg kan fortsatt ikke alt som har med regnskap å gjøre, og ikke liker jeg noe særlig å drive med tall heller. Men det badekaret der må jo bli litt lunkent etter hvert også? Det blir jo det bare jeg passer på å trå en del ut i det.

Det neste badekaret mitt har merkelappen frilansjournalist. Det er et badekar jeg noen ganger tenker at jeg ikke tør å gå oppi en gang. Når jeg leser alt det de flinke journalistene skriver og det er mer komfortabelt å fortsette å lese, enn å sette seg ned for å skrive… Fordi jeg veit det blir ukomfortabelt og glohett en stund. Det blir masse jobb, øvelse, avslag og ukomfortabelt. Men så veit jeg jo også at desto mer jeg putter tåa oppi badekaret og det varme vannet, jo lettere blir det å tilslutt sette hele rumpa oppi. På tide å sette på krana.

Har du et badekar du vegrer deg for å trå oppi?

Lik og del gjerne dette blogginnlegget om du liker det 🙂

PS: Følg meg på Snapchat for å se hva jeg driver med om dagen: annmeretes

– Ann Merete